En klasse i markedsføring og ledelse 2 besøkte Markedshøyskolen, Campus Kristiania torsdag 10. januar 2013. Det ble en lærerrik dag. Trond Blindheim (57) som er rektor ved Markedshøyskolen ble fulgt av en journalist, og under kan dere lese om Trond Blindheims møte med Sandvika elevene. Aftenposten Morgen 12.01.2013 Side: 34,35,36 - Seksjon: Helg - Del: 1 Forfatter: Miriam Lund Knapstad, tekst foto E-post: miriam.knapstad@aftenposten.no Stilling: Rektor ved Høyskolen Campus Kristiania (Markedshøyskolen, Norges Kreative Fagskole og Helsehøyskolen) Bakgrunn: Sosiolog, foreleser i kommunikasjon og forbrukeradferd. Har lang fortid i reklamebransjen Aktuell: Alltid aktuell Tre ting Trond Blindheim lover aldri å ha noen mening om: 1 Tibetansk arkitektur 2 Ubåt- propeller 3 Hvem som ligger med hvem i de politiske partiene Du kan godt kjefte på Trond Blindheim. Men aldri, aldri ignorer ham. Sjefs-skravleren Scene fra en journalisthverdag: Man må skrive en sak. Beskrive, analysere. Man trenger kilder. Han nå igjen? Nei. Venter litt, prøver andre. Tiden går. Ingen vil uttale seg. Det blir ham likevel. Telefonen lyser på kontoret til Trond Blindheim i femte etasje på Markedshøyskolen. - Nei, nå ringer de fra NRK, du. Jeg tar den ikke. - Bare gjør det. - Nei. Okei, da. Hallo! Dagens Næringsliv? Trond Blindheim legger seg bakover i den grå stolen og ser opp i taket. Stemmen skarrer og pludrer blidt inn i røret, den ledige armen fekter i luften. - Du verden ... ja, timing er viktig ... forskjell på kjendis og talent ... som i det der «Dans med meg» på TV 2. Noen tankerekker senere ligger telefonen tilbake på bordet med skjermen ned. Blindheim planter armene i kors og det er vanskelig å si om han smiler unnskyldende eller triumferende. - Det var til en sak om YouTube-fenomener. Du hørte jo hva jeg sa, any adult in the street kunne sagt det samme. Rektor for det hele. Fordi han har vært syk og har kvekket som en frosk i flere uker, har han ikke orket å si så mye i det siste. Desember var derimot travel. Det var Fifty Shades of Grey-sexleketøy, dyre pakkepriser på Posten, mat med juleemballasje og noe med at Bjørn Dæhlie og Petter Northug ødelegger for skisporten. «Folk ute i verden er ikke interesserte i å sitte og se på norsk mesterskap på TV hver helg», sa Blindheim til Aftenposten. Denne uken startet et nytt semester ved Markedshøyskolen, en skole med over 1500 studenter, syv bachelorgrader, to mastergrader og en overvekt av medieprofilerte ansatte. På seks år har Blindheim, rektor ved Campus Kristiania, støvsugd offentligheten for meningsbærere: Runar Døving, Bent Sofus Tranøy, Karl-Fredrik Tangen, Erling Dokk Holm, Kjell Terje Ringdal. For noen dager siden begynte Elin Ørjasæter. - Noen skrev i Samtiden at dette er en skole for den nye skravleklassen, er det nødvendigvis negativt? spør Blindheim retorisk. Han har bena på bordet. Skjorten ligger rundt kroppen som krøllete avispapir, de to øverste knappene åpne. Direktøren for det hele ser ut som en blanding av snill bulldogg og Rolv Wesenlund. - Du ansetter dem du krangler med? - Jeg vet hva som teller for at vi skal bli en god skole som markerer seg, og jeg har ett prinsipp som leder: Aldri ansette et menneske som ikke er mye bedre enn meg. - Du føler ikke at posisjonen din blir truet av det? - Håh! Det finnes nok av bedriftsledere som ansetter stumme øyentjenere for ikke å bli avslørt som inkompetente. Nei. Tvert imot. Jeg bader i mine ansatte. Jeg vil være sammen med dem hele tiden. Han smatter fornøyd av tanken. - Vi skal ikke bli en Taliban-skole der alle tenker likt, på bildene i katalogen får ingen lov til å ha slips. Jeg mener det er mye å lære av idrett og rock’n roll-orkestre. Vi skal ha de beste utøverne, folk med ekstreme egenskaper. Hva ville Beatles vært uten George Martin? Apple uten de beste ingeniørene? Vi er en gjeng med sjørøvere, kreative og analytiske. Han tar en pause, og legger stolt til: - Vi er den eneste høyskolen i verden som har et klasserom med sakkosekker. - Blir studentene mer kreative og analytiske av det? - Hvorfor skal studentene sitte på harde krakker som presser og gnager mot rumpa? Sakkosekker er sosialt og inviterer til dialog. Jeg vurderer å lage et bål ute på atriet slik at elevene kan samle seg rundt bålet og lære. Samtalepedagogikk med bål. Det hadde vært noe. Hoffnarr Tuut. Tuut. Flyalarmen rauter over himmelen. Trond Blindheim reiser seg og speider utover de grå sentrumsgatene. - Hva er det de tuter for? Er det muslimene som tar over Norge? Er det kanskje Jon Hustad som kommer til Oslo? Et avisutklipp om de siste ukers såkalte kulturdebatt ligger på bordet. Den har han kanskje tenkt å mene noe om. Som alt annet. Var det rundene i debattstudioet til Oddvar Stenstrøm i TV 2 på nittitallet? Eller startet det allerede da han som tolvåring sendte leserbrev til Bergens Tidende? (En utblåsning over morens tvangsklipp av sønnen.) En ny journalist ringer og lurer på hvorfor vi er så begeistret for Tore på sporet. Blindheim svarer at det handler om en lengsel tilbake, det er kaotiske tider, emosjonelt anarki, alt flyter, og vi blir nostalgiske, drømmende og skuer tilbake til idyllen, røttene våre. Han avslutter jovialt med å avsløre at han selv er den største tårepersen av alle og ikke kan se på følelsesfjernsyn. - Hvis noen skal ha æren for å ha oppdaget mitt skravletalent, er det vel Holmgang-redaksjonen. Jeg ble stadig invitert tilbake dit, jeg passet jo godt inn. Jeg har ikke noe spisst akademisk talent, jeg er akademias svar på Nitimen. Men det er ikke noe jeg skammer meg over. Et kontroversielt høydepunkt var da han kritiserte det nasjonssamlende programmet Hurtigruten - minutt for minutt for å være «hodeløst, platt, intetsigende, stygt og dørgende kjedelig». Folk ble rasende. Moren hans var alvorlig bekymret for at han ikke ville slippe inn i landet da de skulle hjem fra ferie. «For utenforstående kan han være utålelig, særlig for dem som kan mye om det han uttaler seg om», oppsummerer en kollega. «Han er jo en hoffleverandør av underholdning som skal fremstå som substansiell.» - Man må jo svare når folk ringer og spør om noe, repliserer Blindheim med et smil. - Det er bare service. Mange akademikere har mikrofonskrekk og er redde for å snakke med media, de vil ikke prostituere seg. Men jeg har ikke det imaget. - Hva er imaget ditt? - Jeg er utdannet sosiolog, foreleser i kommunikasjon og forbrukeradferd og sterkt preget av min tid i reklamebransjen, der handler det om å forenkle kompliserte budskap. I reklamebransjen ble det sagt at jeg var en middels god tekstforfatter. Til gjengjeld trodde alle at jeg var en dyktig sosiolog. I akademia trodde de motsatt: At jeg var en middelmådig sosiolog, men visstnok en god tekstforfatter. Det var i 1990 han leverte inn nøklene til firmabilen med soltak og automatgir og sa adjø til det flotte kontoret bak Slottet. Jappetiden var over. Trond Blindheim forlot reklamebransjen og kom til respatexbord og linoleumsgulv hos Norges Markedshøyskole. Han aker brillene opp og ned på nesen. - Uansett hva jeg har jobbet med i livet, så har jeg følt meg som en fremmed. Samfunnsviter Trond Blindheim? Ha-loo. Jeg var en elendig forsker, jeg forsket baklengs, startet med konklusjonen, deretter gikk jeg direkte på tittel og ingress. Brødteksten til slutt. Jeg føler meg som en blindpassasjer i akademia og en blindpassasjer i reklamebransjen. Samtidig er det jo en av grunnene til at jeg har lykkes. At jeg har gjort såpass mye forskjellig. Et kynisk fag En skoleklasse fra Sandvika har meldt sin ankomst. Blindheim skal forelese for potensielt nye elever om skolens fortreffelighet. - Hva skal du snakke om? - Vet ikke. - Er du ikke forberedt? - Det er ikke nødvendig. Jeg kan holde lange kurs uten å forberede meg. Å prate er lettere for meg enn det er for en bonde å mate grisene. Jeg bare tuner inn på et tema, setter kjeften på tomgang og lar den gå. - Ok. - Det kan jeg tillate meg fordi jeg alltid har et kognitivt forsprang på dem jeg foreleser for: Dette er mitt fag, dette kan jeg. Men studentoppgaver, gruppearbeid og sånn, det liker jeg ikke. Jeg er et pedagogisk dovendyr. Han inntar det lille auditoriet med selvsikker mine. Jeg heter Trond Blindheim, sier han, og forklarer hvordan han ble rektor ved skolen. - Og nå skal jeg prøve å forklare dere hva markedsføring er for noe. Elevene sitter helt stille mens den korpulente bergenseren utfolder seg. Han taler om målgrupper og salgsstrategier, og passer på å legge inn nok fjas til å få ungdommene til å le. - Det handler om å få mennesker til å kjøpe ting de ellers aldri ville ha kjøpt! Om å øke produktenes attraktivitet på markedet, akkurat som jentene gjør når de går ut; de smører på seg leppestift og grer håret opp i en høy sky av mykhet. Latter. - Ja, det er et kynisk fag. Men vi holder industriens tannhjul i gang, og det er viktig! Mannen som en gang markerte seg som kritiker av et hodeløst, hedonistisk forbruk, utdyper: - Det største samfunnsansvaret en bedrift har, er å tjene en helvetes masse penger, og investere dem klokt for å tjene enda mer. Det er mange grunner til å bremse forbruket, men da stopper jo også samfunnet opp. For meg var det en vekker å komme fra elite-NAV’erne i akademia til reklamebransjen og oppdage at man faktisk må tjene penger, det er ikke bare å koble seg på et statsbudsjett. Selv Kristin Halvorsen snakket om økonomisk vekst i sin tid som finansminister. Han retter seg opp i ryggen. - Men altså, jeg ser jo begge sidene: Det er et gudløst, kapitalistisk råkjør der lykken måles i hvor mange ting du har. Det er paradokser overalt: Økonomisk vekst er bra, men forbruk er ikke bra. Han tenker litt. - Jeg klarer ikke se for meg hvordan vi kan stoppe den karusellen. Mikrofon i hjernen. Januarmørket har lagt seg i de rimkalde gatene, og klokken nærmer seg den tiden på døgnet da rektoren skal låse seg ut fra kontoret og ha sin faste spasertur ned til Aker Brygge hvor han skal ta båten over til Nesodden, Oslofjordens indrefilet. Her skal han hjem til kone og parets felles ti år gamle datter. Fra tidligere ekteskap har han tre barn. Blindheim knegger tilfreds. - Jeg er en biologisk suksess. - Hvordan er du hjemme? - Der er jeg taus. Ser på TV-serier og leser bøker. Jeg er jo litt på Facebook også, men mindre enn før. Det var i fjor på denne tiden at han fortalte Aftenposten om Facebook-misbruket sitt. Hvordan han pleide å snike seg opp om nettene mens kona sov, for å sjekke responsen på sitt siste innlegg og delta i debatter. Nyttårsforsettet for 2013 er å skru ned aktiviteten enda mer. Her om dagen leste han igjennom alt han hadde skrevet. Statusoppdateringer som gjorde ham så kvalm og flau at han brukte en halv dag på å slette dem. - Jeg var en sånn som lå og proppet i meg cola og potetgull og så på TV, mens jeg skrev at jeg drakk utmerket vin og leste Tomas Espedal. Det var en hektisk og frenetisk tone over alt sammen, jeg var liksom på hugget hele tiden. Som om en mikrofon i hjernen min brølte ut alt jeg tenkte på. Det er bare det at Trond Blindheim er som skapt for å si det han tenker på. - Jeg hisser meg jo opp og kaster meg inn i det. Jeg klarer ikke la være. Det er jo de samme debattantene hver dag, oss, skravleklassen. Oppmerksomhetssøkende folk og kverulanter. Jeg misunner de virkelig flinke folka, de er ikke på Facebook. Skulle tro vi var uføretrygdet, vi sitter jo på Facebook hele tiden. Det er nesten noe sykelig over det. Det forurenser meg. Man bruker ikke tiden der, man dreper den. - Det er ekshibisjonisten i deg som må? - Javisst. Jeg er nok i bunn og grunn en selvopptatt, egoistisk fyr. Jeg ser meg ikke i speilet, jeg speiler meg i Facebook. Han smiler gutteaktig, lurt. Det verste ikke er å bli motsagt eller kjeftet på, men oversett. - Jeg blir så forbauset om noen ignorerer meg, altså. Ja, det gjør meg forbannet. Jeg får lyst til å kaste Mac-en ut av vinduet. Intervjuet «Jeg er akademias svar på Nitimen» © Aftenposten